Ut i ukjent farvann

Nå sover guttene og klokka er litt over 8, ikke verst det her.
Jeg sitter her og tenker på mammapermisjonen som snart er over, tenk om 2 uker skal jeg tilbake i jobb (20% men også jobbe litt i helger og noen netter)
Men hva er det jeg og Trym har fått gjort i disse månedene sammen? INGENTING faktisk.
Så utrolig rart, egentlig skulle det ha vært motsatt at når jeg var i mammapermisjon med Brage skulle jeg ikke ha fått gjort noe som helst da han var syk i de første 7 månedene av livet sitt.
Men vi gikk lange turer, var masse sammen med barselgruppe, var på babykino, shoppet og ja vi gjorde masse vi to.
Men så er det Trym da stakkars som ble født i mai og vips så var ferien der og ingen barselgruppe så ble Trym 13 dager gammel og han skrek helt til han var ca 5 og en halv måned gammel.
Så ble det nytt hus med en fremdeles skrikende Trym og maling av ymse rom.
Og så vips var det jul og innimellom det fikk vi reist 2 uker til Hellas for å slappe av (som ble egentlig ganske slitsomt men veldig deilig)
Og nå sitter jeg her og tenker på å ta meg en babykino tur til torsdag og vet innerst inne at det tør jeg ikke da jeg vet at han trives best hjemme i senga med puppen i munnen.
Ja jeg vet, pysa meg men 2 timer med en sutrende unge på fanget, nei jeg tror ikke det (men jeg har så lyst til å se den filmen)
Ta foreksempel i dag da vi måtte hente noe på posten og da gikk vi innom senteret også, legger han illskrikende i vogna (der vil ikke han ligge) så sovner han da ganske fort da han er trøtt (ellers hadde jeg ikke puttet han i vogna) men med en gang vi kommer oss innenfor dørene på senteret er det som det går en alarm nede i vogna og vips da er vi våken gitt og vræææææl jeg vil opp. Reiser han opp og tror du ikke solstråla kommer frem, da er livet toppers. Han får så mye oppmerksomhet den lille bolla, hadde han ikke hatt ører så hadde hodet trillet av og så mye fint å se på da gitt.
Og så er det å tusle litt rundt på senteret til jeg ser at han begynner å bli sliten, gir litt pupp og så ned i vogna med et skrik (folk må jo tro jeg mishandler han slik som han gauler) så kommer jeg meg ut i frisk luft går 10 skritt og da har han allerede startet med synginga si og vips så sover han igjen.
Endelig hjemme setter han utenfor døra mens jeg rydder inn det jeg har handlet og mens jeg kler av meg så våkner han med et skrik.
Den gutten er bortskjemt enda verre enn sin storebror noe som jeg ikke trodde gikk ann.
Så nå er det det store dilemmaet skal jeg på kino og hvordan kommer det til å gå med jobb?
Hjelpe meg for en bjørnetjeneste jeg har gjort. Han er alt for avhengig av meg og matstasjonen.