Fødsel

Brage
Ja han lille gutten vår fikk en ganske så tøff start, jeg skal prøve å fortelle litt om hvordan jeg følte det, de 8 dagene vi var på sykehuset.
Veene startet klokken 6 på morgenen og som de fleste første gangs fødende var jeg ikke helt sikker på om det var kynnere eller rier. Så der satt jeg i sofa'en og telte sekunder, minutter og rier. Ringte sykehuset for å dobbel sjekke hva dette var for noe. Magefølelsen var riktig og fødselen var i gang, Vekket Glenn og jeg hoppet i dusjen mens han lagde frokost (heldigvis var dette på en søndag så han skulle ikke på jobb).
Ringte sykehuset en gang til og fortalte hvor lenge det var mellom riene og hui og hei da var det bare å sette seg i bilen og komme seg til sykehuset. Vel fremme kl 10.30 hadde jeg 6 cm åpning, halv time senere var det full åpning. Hvordan skal jeg fortelle dette uten å fortelle historien feil, vel jeg får bare prøve.
Det ble ganske så hektisk inne på fødestua en stund, han kom seg ikke ned i fødselskanalen og ettersom det var siste søndagen i fellesferien var det ganske så mye å gjøre på sykehuset og jeg ble desverre ikke prioritert.
Jordmødrene fortalte i ettertid at han kom ut som en stjernekikker og armen over ansiktet. Klokka 14.00 kom lege inn for å hjelpe gutten vår ut, da var jeg ganske så hysterisk for å få han ut etter å ha presset i flere timer uten at noe unge kom ut. Legen prøvde å sette sugekopp men den skled av ettersom gutten vår lå litt galt til og de satte koppen på feil sted, så etter å ha følt seg frem (oppi der, ingen god følelse skal jeg fortelle) fikk han satt sugekoppen riktig og han fikk han ut med et høyt hyl fra mor. (ingen epidural, ganske stolt av det)
Han ble lagt på brystet mitt og som jeg sa så var det ganske mye å gjøre på sykehuset den dagen. Så der var vi alene inne på fødestua mens vi ventet på at det skulle bli ledig oppe på operasjonsrommet da jeg hadde revnet ganske bra av en gutt som kom litt kronglete ut.
Etter en stund puster og peser sønnen vår ganske heftig og begynner å bli blå i ansiktet, men vi som første gangs foreldre visste jo ikke hvordan det skulle være så når en jordmor følte for å komme inn til oss huket vi tak i henne og spurte om nyfødte skulle være blå i ansiktet.
Hei og hå så glad jeg er i ettertid at jeg lå inne og ventet på operasjonsrom og ikke var på gangen der de koblet sønnen vår til oksygen og ble lagt i kuvøse. Alt dette fikk jeg vite etter at jeg hadde kommet inn på oppvåkning etter operasjonen. Så etter langt om lenge ble jeg trillet inn på intensiven og fikk se sønnen min igjen.
Så liten han var og så grusomt det var og ikke kunne ta han opp eller ta han med seg inn til barselavdelingen som man tar for gitt at slik gjør jo alle etter fødsel.
8 dager var vi på sykehuset da sønnen vår gikk på antibiotika kur da det var muligheter for lungebetennelse.
I disse dagene traskende frem og tilbake fra barsel til intensiven fant vi frem Brage navnet, ettersom det ble en ganske heftig start for lille gutt følte vi at han måtte ha et sterkt navn og han var jo vår bragd, noe så flott som vi hadde skapt sammen. Brage var da født